Hva utslippene er, og når de er farligst

Uttak av mineraler og bergarter (malm, naturstein og byggeråstoff) kan gi økte konsentrasjoner av metaller, partikler og produksjonskjemikalier i vassdrag og fjorder. Vitenskapsrådet avgrenser faktoren til virksomhet av lengre varighet: vanlig anleggsarbeid flytter også masser, men faller utenfor.

Tidspunktet er det som gjør metallene farlige. De svekker evnen til å tåle saltvann, og den evnen trenger smolten akkurat i de ukene den vandrer ut fjorden. Det finnes laboratoriedata på hva ulike livsstadier tåler, men det er usikkert hvor godt de gjelder for fisk i en elv. Derfor er det vanskelig å si om tålegrensene er overskredet noe sted.

Få bestander er rammet, men de ligger spredt over mange fylker, og risikoen ventes å øke med aktiviteten.

Nedlagte gruver og masser i fjorden

To ting skiller bergverk fra de andre forurensningsfaktorene. Utslippene fra nedlagte sulfidgruver kan vare i flere hundre år etter at driften er slutt, og sjødeponi legger avgangsmassene i fjorden, der laksen vandrer ut og inn.

Vitenskapsrådet er samtidig forsiktig med å felle dom over deponiformen som sådan. Både land- og sjødeponi kan gi miljøskader, men rådet antar at begge også kan anlegges og drives uten direkte skade på laksebestandene. Det avgjørende er hvor deponiet ligger i forhold til vandringsveiene, og hvordan det håndteres i det enkelte tilfellet.

To av de norske sjødeponiene som har fått tillatelse i nyere tid, ligger i nasjonale laksefjorder: Førdefjorden, der Nordic Mining fikk tillatelse i 2016, og Repparfjorden, der Nussir fikk driftskonsesjon i 2019. Begge er omfattet av ESAs sak 86194ESA om forringelse av økologisk tilstand uten gyldig unntak etter vanndirektivet artikkel 4 nr. 7. Førdefjord-saken har vært for Høyesterett og står i kortet «Sjødeponiet i Førdefjorden» lenger nede. Repparfjord-tillatelsen er ikke prøvd på samme måte. Effektene på laks er uansett usikre.

Høyesterett kjente 17. juni 2026 fire av vedtakene bak tillatelsen til sjødeponi i Førdefjorden ugyldigeHøyesterett. Grunnen var ikke deponiet, men begrunnelsen for det: et inngrep som forringer tilstanden i en vannforekomst, kan bare tillates når det er begrunnet i «tvingende allmenne hensyn»vannforskriften § 12. Ordinære økonomiske hensyn — næringsaktivitet, sysselsetting, inntekter — er ikke i seg selv nok. Begrunnelsen må dessuten stå i vedtaket når det gis.

Dommen sier ikke at laksen ble beskyttet av laksefjordstatusen. Engebøfjellet ligger utenfor grensen for den nasjonale laksefjorden, så statusen ble aldri prøvd — det var vannforskriften som stanset vedtaket. Retten tok heller ikke stilling til virkningene for laksefisk: den eneste miljøskaden den la til grunn, var at bunnfaunaen i deponiområdet går tapt.

Klima- og miljødepartementet ga 30. september 2026 en ny tillatelse som gjelder i tre år: 4,5 millioner tonn gruveavfall, mot opptil 170 millioner tonn i de opprinnelige vedtakene. Vedtakene som ble kjent ugyldige, er suspendert. Miljødirektoratet vurderer at deponeringen i perioden ikke vil komme i konflikt med vannforskriftenKLD. Spørsmålet Høyesterett lot stå åpent, om forsyningssikkerhet for mineraler kan begrunne unntak etter § 12, skal departementet etter planen ha vurdert tidlig i 2027.

Hva den nasjonale laksefjordordningen er, står på siden om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.