Vannet: hvor mye, når og hvor kaldt

Driften av et kraftverk endrer tre ting som til sammen avgjør hvor mye fisk en elvestrekning kan produsere: hvor mye vann som går i løpet, når det kommer, og hvor kaldt det er. Vanndekt areal er den ytre rammen, og NINAs håndbok for miljødesign regner grovt med at mengden laks følger arealetNINA: 20 % mindre vanndekt areal gir omtrent 20 % mindre laks. Uteblir flommene, uteblir også det de gjorde — de spylte finstoffet ut av elvebunnen, og uten dem tettes gytegrusen igjen og gror til.

Kraftverkene er ofte pålagt en minstevannføring der de har ført vannet vekk fra elva. Vannet som slippes, kommer av og til fra dypet av et magasin og er kaldere om sommeren enn elva ville vært av seg selv. Ungfisken vokser da saktere og bruker lenger tid i elva før den går ut som smolt. Dødeligheten i elvefasen er høy, så hvert ekstra år i elva betyr færre smolt ut. Oppå de langsomme endringene ligger de brå: effektkjøring, der vannføringen følger kraftprisen gjennom døgnet og ungfisk på grunna blir liggende igjen på tørt land når vannet trekkes fort tilbake.

Effektkjøring er den delen av påvirkningen som har vokst med kraftmarkedet, og den er ikke bare et storkraftproblem. Vitenskapsrådet viser til en gjennomgang som fant effektkjøring også i småkraftverk med utløp i sjøørretvassdrag der jevn drift i utgangspunktet er et vilkår.

Sjøørreten treffes på nesten samme måte som laksen, men ikke helt likt. Ungfisken står nærmere land og blir lettere liggende igjen ved effektkjøring, mens den delen av bestanden som holder til i sidebekker, ofte slipper unna. I konkurranse med laks vokser sjøørreten bedre ved lave temperaturer. Der reguleringen gir lavere vanntemperatur om sommeren, ser den derfor ut til å kunne opprettholde større bestander enn laksen. Likevel er sjøørretbestanden helt tapt eller redusert til en spredt forekomst i ti vassdrag på grunn av regulering.

Dammen: opp og ned er to problemer

Vannføringen, temperaturen og effektkjøringen avgjør hvor mye fisk en strekning kan produsere. Dammen avgjør om strekningen finnes for fisken i det hele tatt. Vitenskapsrådet fører vandringsbarrierer og dødelighet ved nedvandring som to påvirkninger og ikke énVRL: barrieren stopper gytefisken på vei opp, turbinen og overløpet tar smolten og den utgytte fisken på vei ned. Et anlegg kan være løst i den ene retningen og uløst i den andre, og som regel er det oppvandringen som er løst.

En fisketrapp løser oppvandringen, og den løser den ofte godt. Nedvandringen er en annen sak: av de 55 prioriterte trappene er ni ført uten trygg nedvandring, og for seksten er den ikke vurdert i det hele tattMiljødir. Dette er trappene forvaltningen selv har sett nærmest på. Går smolten ned gjennom turbin eller over et overløp, kan gevinsten i den ene retningen spises opp i den andre.

Det finnes løsninger som virker begge veier. Ved Boenfossen, Palmafossen og nye Rafossen kraftverk er det bygget det Vitenskapsrådet kaller mønsterpraksis: inntaksrister med så små lysåpninger at nedvandrende smolt ikke kommer inn i turbinen, og fluktåpninger som leder den trygt forbi. I Rafossen og Palmafossen ga trappene som ble bygget samtidig flere kilometer ny elvestrekning til lakseproduksjonVRL.

Hvor mye som går tapt på vei ned, er dårligere kjent. En kunnskapssammenstilling fra Universitetet i Sørøst-Norge oppgir et generelt tap på 20–25 % for fisk som går gjennom turbinene. Tapet er ofte høyere for utgytt laks og ørret, fordi store fisk oftere treffes av skovleneUSN skriftserie 203. Innsjøer og magasiner kommer i tillegg. NINA har gått gjennom tolv studier av laksesmolt i elleve innsjøer. Tapet varierte fra 2 til 91 %, med et snitt på 45 %. Alle studiene unntatt én er gjort i regulerte vassdrag, og for sjøørret finnes det ingen slike studierNINA. Begge tallene er usikre: turbintapet varierer mye fra anlegg til anlegg, og merkingen gjør trolig innsjøtallene for høye.

Gassovermetning

Gassovermetning følger verken av vannføringen eller av dammen. Kommer det luft inn i anlegget, løses den i vannet under trykk, og på den andre siden av turbinen står vannet igjen overmettet med gass. Fisk som puster i det overmettede vannet, får gassblæresyke, det samme som dykkersyke hos menneskerMiljødir. Vitenskapsrådet kaller det et undervurdert problem.

Gassovermetning skiller seg fra de andre virkningene av vannkraft på ett punkt. Minstevannføring tar vann ut av produksjonen, og avveiningen mellom krafttap og miljøgevinst er kjernen i hver vilkårsrevisjon. Gassovermetning skyldes at luft kommer inn i anlegget der den ikke skal — oftest gjennom bekkeinntak. Miljødirektoratets kunnskapsoppsummering fra 2018 skriver at uønskede miljøeffekter kan «reduseres og forhindres helt, uten at fornybar kraftproduksjon fra vannkraft reduseres»Miljødir. Det gjelder anlegg som allerede står. Rapporten setter selv som forutsetning at omfanget må kartlegges først: uten måling over tid forblir episodene uoppdaget.

Tåleevnen er ulik mellom arter og livsstadier. Forsøk publisert i 2026 viser at plommesekkyngel og yngel av laks, og voksen ørekyt, tåler opp mot 120 % gassmetning med lav dødelighet. Parr av både laks og ørret får akutt gassblæresyke allerede ved 115–120 %, med bobler i gjeller og under huden etter én til seks timer. Atlantisk laks og ørret tåler mindre enn regnbueørret, som er arten de nordamerikanske grenseverdiene bygger påIsaksen mfl. Sjørøye er ikke undersøkt i noen av forsøkene.

I Vitenskapsrådets gjennomgang fra 2018 var 144 av 448 laksevassdrag utbygd for vannkraftVRL. Søylen under er telt i den senere vassdragstabellen i rapport 16 (2021), der 449 bestander er med.

Konsesjonene og vilkårsrevisjonene, krafttapet ved dem og verneplanene for vassdrag står på siden om vannkraft.

I de utbygde laksevassdragene er effekten i snitt vurdert til mellom liten og moderat.

Om et vassdrag er utbygd eller ikke, sier ingenting om hvor stor del av vannet utbyggingen omfatter. NVE fører normalavløpet fra hvert delnedbørfelt som er lagt inn i en kraftutbygging. Summert per vassdrag har 312 av de 1 115 vassdragene med kartlagt nedbørfelt vannkraft i feltet. I 185 av dem er halvparten eller mer av normalavløpet lagt inn i kraftproduksjon, og 100 mister vann til et annet vassdragNVE. Tallene sier hvor mye vann som renner til inntakene og magasinene, ikke hvor mye som faktisk går gjennom kraftverkene. Det er som regel mindre: flomvann renner over dammene, og konsesjonsvilkårene krever ofte en minstevannføring forbi inntaket. Vilkårene finnes ikke som et åpent datasett.

For sjøørret er 238 av 1 251 vurderte vassdrag (19 %) negativt påvirket av vannkraft. Faktoren står for 9,5 % av den samlede negative påvirkningen på arten. Den rammer hardere i de 430 laksevassdragene enn i de 821 som bare har sjøørret. Vitenskapsrådet forklarer det med at det først og fremst er de store laksevassdragene som er bygd utVRL. Men utbyggingen gjelder ikke bare de store vassdragene. I temarapporten om sjøørret fra 2022 var vannkraften vurdert å skade sjøørreten i 245 vassdrag. I 125 av dem var det et småkraftverk under 10 MW som betydde mest for vurderingen, og 73 av disse er bygd etter 1990VRL.

Miljødirektoratets gjennomgang fant 440 fisketrapper i Norge, den eldste bygget i 1886. Av dem er 55 prioritert for restaurering og har faktaarkMiljødir. Ikke alle trappene står ved et kraftverk: 22 av de 55 fører forbi et naturlig fall og 14 forbi et menneskeskapt hinder, og skillet avgjør hva trappa gjør. Forbi et menneskeskapt hinder gir den tilbake noe som var der; forbi et naturlig fall gir den fisken en strekning den ikke har hatt før.