Laksen gjør det meste av veksten sin i havet, og det er der overlevelsen har falt. Smolten går ut fjorden om våren, nordover langs kysten og ut i Norskehavet. For laks fra Sør-, Vest- og Midt-Norge er Norskehavet det viktige beiteområdet den første sommeren. Så er den borte i ett til tre år. Det er den delen av livsløpet vi vet minst om, og den delen der mest har endret seg.

Vitenskapsrådet beskriver havet i et eget kapittel, men fører det ikke som en trusselfaktor på linje med de andre. Grunnen er ikke at det betyr lite, men at det ikke lar seg skille ut. Den delen av havendringene som skyldes klima, er ført under klima, og den delen som skyldes lakselus under lakselus. Det som blir igjen, er vanskelig å skille fra naturlige svingninger. Faktoren har derfor ingen prikk i figuren.

Andelen laks som overlevde i havet og kom tilbake til elvene, var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Innsiget til Norge var i snitt 59 % lavere i 2021–2025 enn i 1983–1987VRL. Samtidig har tiltakene mot beskatning ifølge Vitenskapsrådet sikret at de fleste vassdragene siden 2010 trolig har produsert så mye laksesmolt som de har kapasitet til. Det er derfor forhold i sjøfasen som har bidratt mest til det lave innsiget, men årsakene er ikke godt kjentVRL.

En endring i en havstrøm rundt 2005 kan spores ledd for ledd: til mindre plankton, til færre fiskelarver i magen på postsmolt, og videre til at laksen vokser saktere og modner senere. Det er en av de få årsakskjedene i havet som er fulgt så langt, og den viser hvor langt unna laksen årsaken kan ligge.

For sjøørreten er havet kysten. Den holder seg normalt i kystnære farvann og lever av fiskeyngel, småfisk som tobis og dyreplankton som krill og hoppekreps. Det finnes få gode data om byttedyr og rovdyr langs kysten, men kystbestandene av tobis og brisling har gått ned over flere tiår. Vitenskapsrådet skriver at det «høyst sannsynlig har hatt en negativ innvirkning på sjøørret». Bildet er likevel ikke entydig: langs Skagerrakkysten økte mengden sjøørret fra 1970-tallet og fram til 2008VRL.

Rundt 2005 kom det mindre arktisk vann inn i Norskehavet med Østislandstrømmen. Det faller sammen med lavere næringsinnhold om vinteren og mindre dyreplankton om våren i årene 2006–2016. Laksen som kom tilbake til Sør-, Vest- og Midt-Norge fra 2006 og utover, vokste samtidig klart dårligere og ble kjønnsmoden senere.

Magefyllingen hos postsmolt fanget i Norskehavet gikk ned i årene 2008–2019 sammenlignet med 1995–2004, i hovedsak fordi det var færre fiskelarver i magene.

I 2017–2024 kom det igjen mer arktisk vann inn, men i hovedsak bare i de øverste 200 meterne. Beiteforholdene ser ut til å ha bedret seg noe: postsmolten hadde mer dyreplankton i magen i 2018–2019 enn i tiåret før.

Fra 2010 har en økende andel av smoltårsklassene kommet tilbake som ensjøvinterlaks i alle fire norske regioner. Trenden er tydelig. Den betyr at laksen som kommer hjem, er mindre og har mindre rogn.

De siste publiserte prøvene av postsmolt fra Nordsjøen er fra 2001, så forholdet mellom postsmolten og byttedyrene der er ikke undersøkt siden.

Fallet gjelder hele Nordøst-Atlanteren. ICES skriver at overlevelsen for postsmolt har falt siden midten av 1970-tallet, både for laksen i nord og i sør, og nå er blant de laveste i tidsserien. ICES regner klimaet, som endrer forholdene i havet, og rovdyr som de viktigste årsakeneICES råd 2026.